I 1640-årene begynte Bærum Verks eier Gabriel Marselis å hente malm fra de rike gruvene ved Arendal og Kragerø. Malmen ble fraktet med båt til Sandvika hvor den ble losset på stranden og så fraktet med hest til Bærums Verk. Malmskutene kom og gikk i sommermånedene og gjorde vanligvis 6-7 vendinger pr. sesong. Malmen ble trolig liggende på losseplassen inntil det ble brukbart sledeføre. Opplagsplassen lå nedenfor Drammensveien, innerst i Sandviksbukta.

Ingen poteter
Det ble bygget lagerhus ved stranden og ved en dom i Høyesterett ble det fastslått at verket hadde rett til å losse malmen på stranden, men at det ikke kunne disponere tomten til å sette poteter …

Storparten av bøndene som kjørte malmen var verkets leilendinger og i 1777 var det 31 av dem. Lønnen for en tur mellom Sandvika og Bærum Jernverk var 28 skilling, noe over vanlig daglønn på 24 skilling. Men dette skulle også dekke hestebruken, slik at det måtte to vendinger til før daglønnen ble rimelig høy.

I 1835 hadde Sandvika 127 innbyggere i 27 husholdninger. Kalk- og malmtransport sysselsatte de fleste.

Malmskriveren bodde her
Malmskriveren, som var oppsynsmann og kontrollør for Bærums Verk, bodde i Malmskrivergaarden. Jon Hagedorn var den første malmskriver. Han var tysker og hadde vært masmester på Verket. Han var gift med Magdalena Jensdatter. I ekteskapet var det tre barn. Hagedorn døde i1684. I boet var det sølv og bra med både gangtøy og sengeklær. Det var også en del “jernfang” som to ovner, gryter og panner. Dette var en velstand som ikke var vanlig i Sandvika dengang.

I skiftet etter ham nevnes det at huset er hans eget og at det er verdt 90 riksdaler. Det rommet en stor stue, et kammers og et kjøkken. Dessuten var det bryggerhus med kjele og bakerovn.